Fotografier og objekter

Kristiania arbeiderakademi ble grunnlagt i 1885 for å formidle nyttig kunnskap og tilby nye kulturelle opplevelser. I løpet av de 25 første årene ble det holdt 5826 forelesninger ved akademiet, med tilsammen 888.000 tilhørere.

Disse lysbildene i glass er fra forelesningene om menneskelig evolusjon og raseforskning, holdt av militærlegen Carl O. E. Arbo (1837–1906).

Foto: C.O.E. Arbo / Norsk Teknisk Museum 

Kristiania arbeiderakademi ble grunnlagt i 1885 for å formidle nyttig kunnskap og tilby nye kulturelle opplevelser. I løpet av de 25 første årene ble det holdt 5826 forelesninger ved akademiet, med tilsammen 888.000 tilhørere.

Disse lysbildene i glass er fra forelesningene om menneskelig evolusjon og raseforskning, holdt av militærlegen Hans Daae (1865-1926). 

Foto: Hans Daae / Norsk Teknisk Museum

Den tyske anatomen og medisinprofessor Johann F. Blumenbach (1752–1840) sto for en av de første inndelingene av mennesker i ulike typer.

boka Abbildungen naturhistorischer Gegenstände (1810) utvidet han det biologiske klassifikasjonssystemet til den svenske botanikeren Carl von Linné (Systemae Naturae, 1735). Her koblet han sammen geografisk opprinnelse med fysisk utseende.

Blumenbach argumenterte for at alle mennesker tilhørte samme art, og at forskjeller først og fremst hadde med klimatiske forhold å gjøre. De vakreste menneskene, mente han, var de som levde i Kaukasus. Herfra stammer begrepet den «kaukasiske rase».

Foto: Håkon Bergseth, NTM / Oslo katedralskoles gamle bibliotek.

I 1821 hyret den britiske samleren William Bullock inn en samisk familie til å passe en reinflokk han tok med til London. Året etter stilte han ut familien sammen med dyr og kulturgjenstander i museet sitt, The Egyptian Hall.

Bullock var en oppfinnsom gründer og skapte stor oppmerksomhet om utstillingen gjennom avisannonser og mediestunt. De første månedene etter åpningen hadde utstillingen mer enn 58 000 besøkende. Senere var den på turné i Irland og Skottland. I pressen ble den beskrevet som både underholdende og lærerik.

Foto: Thomas Rowlandson, "Mr Bullock’s Laplander exhibition" / Nasjonalbiblioteket.

Sammenhengen mellom ytre, fysiske trekk og indre karaktertrekk stod sentralt i frenologien. Denne læren ble senere ansett som en pseudo-vitenskap, men den nøt stor anseelse blant tidlige antropologer.

Denne skallen er fra en serie av 33 avstøpninger som ble solgt i Stockholm av Teknologiska institutet i 1834–35. Grunnleggeren av instituttet, Magnus Gustav Schwartz (1783–1858), var en av de sentrale svenske frenologene.

Foto: Håkon Bergseth, NTM / Universitetet i Oslo: Institutt for medisinske basalfag

De 36 standardiserte, opake glassplatene i denne skalaen gjengir nyanser av hudfarge og ble sammen med andre fysiske kjennetegn benyttet til raseklassifisering. Glassplatene ble sammenlignet med områder av huden som ikke hadde vært utsatt for sol. Skalaen ble utviklet av den østerrikske antropologen Felix von Luschan (1854–1924).

Selv om den ble kritisert for å være subjektiv og upresis, var den i bruk internasjonalt fra 1900 og fram til midten av århundret. Omkring 1950-tallet ble den erstattet av reflektans-spektrofotometri i antropologisk forskning.

Foto: Håkon Bergseth, NTM / Universitetet i Oslo: Institutt for medisinske basalfag.

Dette instrumentet ble brukt til måling av hodeskaller for å fastslå bakhodets vinkel. Det er oppfunnet av den franske medisineren Paul Broca (1824–1880), den mest innflytelsesrike fysiske antropologen på 1860 og 1870-tallet.

Fagets norske pioner Carl O. E. Arbo var en av mange som valfartet til Paris for å lære seg faget på 1870-tallet.

Instrumentet ble produsert av firmaet R. & H. Mathieu i Paris i samarbeid med Broca.

Foto: Håkon Bergseth, NTM / Universitetet i Oslo: Institutt for medisinske basalfag.

Gjennom sine mikroskopistudier av celler bidro ekteparet Alette og Kristian Schreiner til århundreskiftets store gjennombrudd i kromosomforskning og genetikk.

Kristian Schreiners (1874–1957) utnevnelse til anatomiprofessor i 1908 var startskuddet for ekteparets sterke satsning på fysisk antropologi.

Alette Schreiner (1873–1951) rettet særlig oppmerksomheten mot den nålevende nasjonale befolkningens fysiske kjennetegn. Sammenligning av nålevende og utdødde befolkninger skulle kaste lys over hvilke rasetyper som hadde befolket fortidens Norge og gitt opphav til nåtidens nordmenn og samer.

Foto: Ukjent fotograf / Universitetet i Oslo: Kulturhistorisk museum, avdeling for universitetshistorie.

Militærlegen Halfdan Bryn (1864–1933) var en av Norges fremste antropologer og en respektert vitenskapsmann i 1920-åra.

Militærleger sto gjerne sentralt i raseforskningen, siden vernepliktige soldater var lett tilgjengelige forskningsobjekter. Soldatene ble også ansett som et representativt utsnitt av en nasjons befolkning.

Bryn var tilhenger av ideen om at «den nordiske rase» – med kjerneområde i Skandinavia – var en særlig høytstående mennesketype som måtte vernes mot raseblanding og utbres på bekostning av laverestående raser. Bryn var del av et tyskdominert akademiker-nettverk som arbeidet for å utbre disse ideene.

Foto: Jens Carl Frederik Hilfling-Rasmussen / NTNU UB.

Halfdan Bryn initierte en stor rekruttundersøkelse i 1920–1921 i samarbeid med Kristian Schreiner. Mange ble fotografert.

Denne boka, hovedpublikasjonen fra kartleggingen, har ingen samlet konklusjon. Årsaken var en ideologisk ladet konflikt mellom forfatterne. De kranglet blant annet om hvor grensen gikk mellom «mørkt melerte» og «brune» øyne. Siden øyefarge ble brukt til å skille mellom rasetyper, hadde dette implikasjoner for synet på den antatt blåøyde nordiske rasens utbredelse og opprinnelse.

Alette og Kristian Schreiner tok etter hvert avstand fra Bryns mer og mer ekstreme raseideer.

Foto: Åsa Marie Mikkelsen, NTM / Halfdan Bryn og Kristian Emil Schreiner i Bryn & Schreiner, Die Somatologie der Norwege nach Untersuchungen an Rekruten. Oslo, i kommisjon hos Dybwad, 1929.

Den norske befolkningens øyefarger ble kartlagt ved hjelp av dette måleinstrumentet, utviklet av den innflytelsesrike antropologen Rudolf Martin (1864–1925).

Til tross for denne standardiserte metoden for beskrivelse, finnes det ingen naturgitte typer av øyefarger. Det norske kartleggingsprosjektet ble preget av uenighet om hvordan øyefargene best kunne kategoriseres.

Foto: Håkon Bergseth, NTM / Universitetet i Oslo: Institutt for medisinske basalfag.

Hårfarger ble klassifisert ved hjelp av dette internasjonalt standardiserte instrumentet, utviklet av den innflytelsesrike tyske genetikeren og antropologen Eugen Fischer (1874–1967).

Hårfarger, i likhet med øyefarger, finnes imidlertid i mange nyanser og kan ikke plasseres i naturgitte kategorier. Hvor går for eksempel grensen mellom blondt og lyst blondt hår, og hvilken grad av blondhet er karakteristisk for den nordiske rase? Slike spørsmål skapte konflikter i arbeidet med å analysere data fra raseantropologiske undersøkelser, både i Norge og i andre land.

Foto: Håkon Bergseth, NTM / University of Oslo: Institute for Basic Medical Sciences.

Rekruttundersøkelsen var del av et større nasjonalt kartleggingsprosjekt som inkluderte undersøkelser i flere lokalsamfunn. Antropologene Alette og Kristian Schreiner foretok blant annet en lokalstudie i Hellemo i Tysfjord i 1921. Kristian Schreiner hadde også besøkt Hellemo i 1914, hvor forskerparet antok det fantes en relativt ublandet samisk befolkning.

Gjennom sammenligning med samtidige befolkninger fra andre steder og menneskelevninger fra fortidige befolkninger forsøkte de å identifisere et antatt «lappisk» raseelement og belyse denne rasetypens opphav, migrasjoner og bosetting i landet.

Hensikten var ikke å rangere folk i et rasehierarki. Men Schreinerne oppfattet samene som rasemessig primitive, og dette påvirket deres forsking og møtet med lokalbefolkningen.

Over: Portrett av Inger Nikolaisdatter Tjikkom (f. 1879), med barna Sara og Peder. Inger ble enke i 1914. Bildet ble tatt i 1914 av Johan Brun, Schreiners medarbeider under kartleggingen.

Foto: Johan Brun/Tromsø universitet: Tromsø museum og Árran: Lulesamisk senter.

Setesdalsbygda Valle spilte en betydningsfull rolle i den store raseantropologiske kartleggingen. Basert på tidligere fysisk-antropologiske undersøkelser i bygda forventet antropologene å finne en særlig renraset nordisk befolkning her.

Bare målbare fysiske kjennetegn ble undersøkt. Forskningen ble likevel påvirket av ideer om rasens psykologiske egenskaper.

Alette Schreiner identifiserte Torleif Aakre som en prototypisk viking og beskrev ham som intelligent, vital, poetisk, sunn i kropp og sjel og dertil ganske så kjekk.

Over: Portrett av Torleiv Bjugsson Aakre (1880–1972). Han giftet seg i 1908 med Gyro Bjørnsdatter Harstad (1880–1929) og fikk fire barn. Torleiv var interessert i historie og skrev artikler om Setesdal i pressen.

Foto: Kristian Emil Schreiner / Universitetet i Oslo: Institutt for medisinske basalfag og Norsk Folkemuseum.

Rasehygiene eller eugenikk var en internasjonal bevegelse med stort gjennomslag i vitenskapelige miljøer.

Eugenikere fryktet framtiden. De mente at det moderne samfunnet holdt liv i mennesker som ellers ville ha bukket under i kampen for tilværelsen. Derfor gjaldt det å redusere antallet fødsler blant «mindreverdige individer».

Mennesker ble verdivurdert ut fra deres arvelige egenskaper. Dette var ikke nødvendigvis knyttet til ideer om raseforskjeller. Men mange eugenikere i land som USA, Tyskland og Skandinavia gikk inn for å verne den «nordiske rase» mot raseblanding og jobbet for at den fikk bre seg på bekostning av laverestående raser.

Dette er en eugenisk propagandaplakat fra Storbritannia (ca 1935). Klikk på bildet for å se hele plakaten.

Plakaten tilhører Galton Institute / Eugenics Society Archives, Wellcome Institute Library.

Den norske eugenikeren Jon Alfred Mjøen (1860–1939) var internasjonalt anerkjent, men også omstridt. I 1906 grunnla han Vinderen Biologiske Laboratorium, der han blant annet forsket på arv av musikalitet og kriminelle tilbøyeligheter.

Han støttet ideen om en nordisk eliterase og hevdet at raseblanding kunne føre til arvelig mindreverdighet. Argumentene bygget blant annet på studier av arv hos kaniner og av det han anså som raseblanding mellom den «lappiske» og den «nordiske» rase.

Mjøen var en internasjonalt kjent rasehygieniker med mange støttespillere og motstandere innenfor den eugeniske bevegelsen. Halfdan Bryn støttet Mjøens syn på raseblanding. Kristian Schreiner var avvisende.

Disse lysbildene kommer fra en av Mjøens forelesninger om eugenikk.

Foto: Ukjent fotograf, Jon Alfred Mjøen / NTM.

I sentrum av nazismen sto ideen om et raserent nordisk-germansk herrefolk med rett til å ekspandere på bekostning av andre raser. Sammen med et intenst jødehat var denne forestillingen en grunnleggende motivasjon bak nazistenes folkemord.

Men dette tankegodset oppsto ikke i et vakuum. Nazistene bygde videre på ideer som lenge hadde sirkulert på tvers av landegrenser, og som til dels hadde opphav i vitenskapelige kretser. Tyske akademikere som var involvert i å utforme nazistenes rasepolitikk, hadde mange relasjoner til meningsfeller i andre land.

Etter nazistenes maktovertakelse i 1933 møtte deres rasepolitikk motstand fra vitenskapelige kretser, men fikk også støtte fra vitenskapsmenn som var villige til å stille sine ferdigheter og kunnskap til rådighet for regimet.

Skandinavia ble regnet som den såkalte nordisk-germanske rasens vugge. Norsk rase-antropologi ble flittig sitert i tysk nazistisk raselitteratur. På dette bildet fra 1945, ser vi jødiske barn som overlevde Auschwitz.

Foto: Ukjent fotograf / United States Holocaust Memorial Museum, på vegne av Det hviterussiske statsarkivet for dokumentarfilm og fotografi.

Rasediskriminering rundt om i verden og økende vitenskapelig innsikt fikk mange vitenskapsfolk, aktivister og politikere til å heve stemmen mot rasisme. Fra 1950-åra begynte UNESCO å utarbeide offisielle erklæringer om rasespørsmålet. Disse ble symboler for etterkrigstidas anti-rasisme.

Erklæringene pekte på folkelige misoppfatninger og politisk misbruk av raseideer. Forfatterne var ledende vitenskapelige eksperter innen relevante fagfelt. De var enige om at alle mennesker tilhører samme art og at det ikke er medfødte forskjeller på folkegruppers evne til intellektuell og kulturell utvikling.

Mange biologer fortsatte å studere raser – nå gjerne definert som genetisk distinkte befolkninger. Samtidig bidro erklæringene til framveksten av en forståelse av at rasekategorier ikke eksisterer i seg selv i naturen, men er produkter av sosiale og kulturelle konvensjoner som kan endres.

Foto: UNESCO Courier July-August 1950 / UNESCO.

FNs generalforsamling vedtok Verdenserklæringen om menneskerettigheter i 1948 som en reaksjon på den andre verdenskrigs uhyrligheter. Samme år ble apartheid innført i Sør-Afrika.

UNESCOs antirasistiske kampanjer tok et oppgjør med nazistenes rasevitenskap, men unngikk det betente spørsmålet om raseskillepolitikk i USA. I USA vokste imidlertid motstanden mot landets raseskiller, og på 1960-tallet forente deler av denne bevegelsen krefter med den voksende fredsbevegelsen og den nye bølgen feminisme.

1964 og 1965 ble det innført lover som forbød all diskriminering og segregering i samfunnet og sikret afroamerikanernes rett til å stemme. I Sør-Afrika tok apartheid slutt på begynnelsen av 1990-tallet.

På bildet venter Martin Luther King Jr. og Malcolm X på en pressekonferanse, 26. mars 1964.

Foto: Marion S. Trikosko / United States Library of Congress's Prints and Photographs division.

Autoradiografi ble brukt til å visualisere sekvensene. Innen slutten av 1970-tallet hadde de utviklet en metode for å avlese hele arvematerialet til en organisme.

Det ble etablert et internasjonalt konsortium med over 2000 forskere og 20 laboratorier fordelt på tre kontinenter. Konsortiet arbeidet ut fra et prinsipp om rask og ubegrenset offentliggjøring av data. I februar 2001 var forsidene til Nature og Science viet nyheten om at The International Human Genome Sequencing Consortium (IHGSC) og det private selskapet Celera Genomics lanserte det første utkastet til et kart over hele det menneskelige genom.

I april 2003 hadde konsortiet lyktes i å sekvensere 99 prosent av det menneskelige genomet. Prosjektet har hatt stor betydning for biomedisinsk forskning, samtidig som kritikere har stilt spørsmål ved overdrevne forventninger og en overvurdering av genetiske forklaringer.

De har også påpekt problem knyttet til for eksempel personvern, diskriminering og patentering av kunnskap, så vel som prosjektets voldsomme kostnader.

Foto: Håkon Bergseth / NTM.

Biokjemikeren Fred Sanger (1918–2013) og hans kolleger introduserte en ny teknikk til å bestemme rekkefølgen på biter av DNA-sekvenser i 1975.

Autoradiografi ble brukt til å visualisere sekvensene. Innen slutten av 1970-tallet hadde de utviklet en metode for å avlese hele arvematerialet til en organisme. The Human Genome Project brukte Sangers metode for å lese og sammenstille sekvensene fra mange små fragmenter av menneskelig DNA.

Foto: Håkon Bergseth / NTM.

The Human Genome Diversity Project startet i 1991. Målet var å belyse hvordan menneskeheten fra et opphav i Afrika har vandret ut og befolket kloden.

Prosjektet samlet inn blodprøver fra ulike folkegrupper, særlig fra urfolk, idet forskerne antok at disse hadde vært isolert i lang tid og var i ferd med å dø ut.

The Human Genome Diversity Project skapte vitenskapelig kontrovers om etikk, metodikk og teoretiske premisser. Flere antropologer hevdet at ideen om genetisk isolerte urfolk var en empirisk ubegrunnet levning fra kolonitidens rasetenkning. Ved å lete systematisk etter genetiske forskjeller mellom kulturelt definerte folkegrupper hevdet kritikere at prosjektet kunne gi næring til raseforestillinger.

The World Congress of Indigenous Peoples døpte i 1993 The Human Genome Diversity Project til «vampyrprosjektet». Urfolksgrupper verden over krevde at prosjektet skulle stoppes. Grunnen var manglende respekt for urfolkenes verdensbilder, mulig utnyttelse og patentering av personlig genmateriale og manglende informert samtykke.

Foto: Luigi Luca Cavalli-Sforza, (2005). "The Human Genome Diversity Project: past, present and future", Nature Reviews Genetics 6, 333-340.

Denne rekonstruksjonen av et ansikt er basert på levningene etter en kvinne fra vikingtida som ble funnet i en typisk norrøn grav i Nord-Trøndelag i 1927. Kristian Schreiner undersøkte kraniet med fysisk-antropologiske metoder og kategoriserte det som en «nordisk» type.

I 2015 viste en analyse av kvinnens DNA en arvelinje som var sjelden i Europa, men vanlig i tyrkiske befolkninger og Svartehavsregionen. I 2017 ble DNA fra den samme skallen benyttet i Centre for GeoGenetics forskning på vikingenes migrasjoner.

I 2018 benyttet Face Lab DNA-analyser av hår og øyefarger, sammen med arkeologiske og biologisk-antropologiske/anatomiske data, til å lage denne ansiktsrekonstruksjonen. Hodeskallens reise mellom institusjoner og forskningsprosjekter forteller om kontinuitet og endring av vitenskapelig praksis og klassifisering, og reiser spørsmål om hva slags kunnskap menneskelige levninger kan gi oss.

Foto: Face Lab, Liverpool John Moores University, UK/NTM.

I juli 1915 kom legen Johan Brun til den skoltesamiske bygda Neiden i Finnmark for å lede utgravninger av samisk skjelettmateriale. Kristian Schreiner hadde ordnet med tillatelse fra norske myndigheter. Brun slo leir utenfor det russisk-ortodokse kapellet, men hans planlagte utgravninger på kirkegården møtte store protester fra lokalbefolkningen.

Etter forhandlinger med en lokal grunneier klarte Brun å få gjennomført utgravninger på et område ved siden av kirkegården. Her avdekket han en antatt eldre gravplass.

Levningene ble gravd opp og overført til Universitetet i Oslo. Bruns besøk i Neiden var del av et større framstøt for å samle inn skjelettmateriale fra samiske gravsteder til bruk i fysisk-antropologisk raseforskning. I 1999 erkjente Universitetet i Oslo at denne virksomheten hadde vært uetisk, og overførte forvaltningsmyndighet over de samiske levningene til Sametinget.

I 2011 ble levninger etter 94 mennesker gjenbegravd i Neiden.

Foto: Universitetet i Tromsø: Tromsø museum og Árran: Lulesamisk senter / Johan Brun.