Fysisk antropologi har røtter tilbake til opplysningstida, men ble anerkjent som en selvstendig vitenskapelig disiplin i siste halvdel av 1800-tallet. Målet var å utforske menneskets evolusjonshistorie og beskrive og fortolke det biologiske mangfoldet blant folk. For dette formålet utviklet antropologene en rekke instrumenter, målemetoder og statistiske teknikker. De rettet interessen mot ytre fysiske kjennetegn, slik som hodets og kroppens proporsjoner, og øye-, hår- og hudfarge.

Antropologene mente de kunne sortere mennesker i et veldefinert system av rasekategorier. Det var vanlig å tro at menneskeraser var noe som fantes i naturen og kunne «oppdages», analyseres og defineres av vitenskapen. Forskerne greide imidlertid aldri å bli enige om hvor mange raser som eksisterte. Anslagene varierte fra tre eller fire til flere titalls raser.