Raseideer, og særlig forestillingen om høytstående og lavtstående raser og kulturer møtte økende motstand og antirasistisk aktivisme innenfor den internasjonale vitenskapelige verden allerede før andre verdenskrig. Det var imidlertid i etterkrigsåra at forskere, aktivister og politikere, påvirket av ny vitenskapelig innsikt og den fortsatte rasediskrimineringen rundt om i verden, for alvor begynte å ta et oppgjør med rasismen. UNESCO – FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur – begynte på 1950-tallet å utgi offisielle erklæringer om rase. Disse ble symboler for etterkrigstidas antirasisme og er eksempler på vitenskapens involvering i internasjonal politikk.

Erklæringene pekte på folkelige misoppfatninger og politisk misbruk av raseideer. De introduserte en ny forståelse av rasebegrepet, ved å definere raser som befolkninger med ulike gensekvenser. Forfatterne var ledende vitenskapelige eksperter innen relevante fagfelt. De var uenige om mye, men kunne samles om at alle mennesker tilhører samme art, og at det ikke er medfødte forskjeller på folkegruppers evne til intellektuell og kulturell utvikling. Mange biologer fortsatte å studere raser – nå gjerne definert som genetisk distinkte befolkninger. Samtidig bidro erklæringene til framveksten av en forståelse av at rasekategorier ikke eksisterer i seg selv i naturen, men er produkter av sosiale og kulturelle konvensjoner som kan endres. Kampen mot rasefordommer er ennå ikke over i våre samfunn.